Endelig Familiedag igjen!

Lørdag 20 november kunne vi endelig ønske familie og venner velkommen inn på tunet igjen, to år etter at pandemien satte en stopper for denne herlige tradisjonen.

Da jeg tok bussen til jobb på lørdag ble jeg veldig overrasket over å finne ut at 71 bussen var full. Full? Jeg bruker jo å kunne breie meg over to seter og etablere kontor hele veien fra Trondheim til Melhus.

Men denne dagen var det stappfull buss. Jeg smatt inn og fant meg en plass mens jeg småirritert tenkte på hva som kunne være grunnen til dette. Kom raskt frem til at det sikkert var Julehandelen som hadde begynt og at alle skulle opp til City Syd – det store kjøpesenteret utenfor byen. Det gjaldt bare å holde ut dit beroliget jeg meg selv, så ville jeg kunne breie meg resten av turen.

«Neste stopp City Syd!». Jupp, endelig! Men, neida. en gikk av – joda – men to kom på. Enda mer overfylt buss. Og nå var det liksom ingen flere stoppesteder på veien som var naturlige reisedestinasjoner sånn på en lørdags formiddag. Jeg rista litt forvirra på hodet og sa liksom humoristisk til meg selv: «De skal kanskje på familiedag på Tunet?» Så slo tanken virkelig ned i meg. Skal de på vår familiedag? Nei – det kan da ikke stemme.

Men joda – det var full buss hele veien til tunet. Og etterhvert hørte jeg forventningsfulle samtaler mellom foreldre som bekrefta den for meg utenkelige tanken. Og jeg fikk sommerfugler i magen, og litt innbytterpuls. Og jeg ble glad og veldig ydmyk.

Jeg snakker mye til elevene om at vi alltid angår hverandre, og at vi alltid påvirker de andre på skolen uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Vi holder alltid en bit av hverandre liv i hendene sier jeg – alltid. Nå måtte jeg banke de orda inn i mitt eget hode igjen. Den delen av hjernen min som lytter – ikke bare den som snakker.

Jeg skjønte at vi faktisk angår atskillig mange fler enn de vi ser rundt oss i skolefellesskapet til daglig. Hver dag angår vi på skolen hundrevis av foreldre, venner, slekt, besteforeldre med det vi gjør eller ikke gjør.

Vi får en gave hvert år når elevene kommer. Og hvor stor den gaven virkelig er, og hvor stor den tilliten vi blir gitt av foreldre, venner og av samfunnet ble klart for meg igjen på den bussturen.

Vi lover at vi gjør vårt beste. At vi daglig jobber med å holde «samtalen» folkehøgskole levende – og la et år hos oss være et år å «komme til verden» i.

Her er noen glimt fra en rektors kamera. (og 2 fra en annens – rett skal være rett) Trykk dere gjennom om dere vil, da vil bildene vises i sin fulle bredde. Jeg fikk ikke med meg mer enn brokker og biter. Mye tid gikk med til flotte samtaler med besøkende. Takk for de! Så utvalget bilder er tilfeldig. Men, bildet er tydelig og helt likevel. Energien, det mellommenneskelige rommet, kjærligheten er uomtvistelig.

Takk for besøket. Takk for lånet. Og takk til elevene – så langt.

Tormod – rektor