Tidligere elever om Trøndertun

Det første jeg husker skjedde når jeg kom inn på tunet, var at jeg så en fyr løpe over gresset, hoppe opp på veggen for så å begynne å klatre gjennom vinduet til et soverom. Jeg ble litt nervøs for om dette var det jeg hadde å forvente i et helt år fremover. 20 minutter senere fant jeg ut at jeg skulle dele rom med denne fyren. Men det gikk helt fint, for vi ble fort gode venner, og hadde det bare kjempegøy sammen!

Gjennom året snakket vi flere ganger om hvordan tiden opptrådte seg annerledes her på Trøndertun. Allerede etter en uke, føltes det som om vi hadde kjent hverandre kjempelenge, og vi kunne snakke med hverandre om alt. 

Det er for vanskelig å beskrive hvordan et år på folkehøgskole har vært, det kan bare oppleves. Under mitt år på trøndertun, ble jeg mer reflektert over hvem jeg er, hva som er viktig for meg i livet og hvaslags person jeg ønsker å være. Jeg lærte ekstremt mye av å være omringet av livsglade, unge mennesker, som viste like mye kjærlighet for hverandre, som kunsten de brant for. Slagordet «Drøm på alvor» høres litt kleint ut, men det var først da jeg begynte å se det skje rundt meg, at jeg skjønte det ikke fantes noen bedre måte å beskrive det på: folk som stiftet band, spilte inn sanger, dro rundt og opptrådte, trailerturné, danseprosjekter, filminnspillingsprosjekter og å arrangere egen festival. Dette er bare få ting at alt som skjedde, og jeg sitter virkelig igjen med en mestringsfølelse om at man kan få til alt man stiller seg inn for. 

Etter et år på Trøndertun, sitter jeg igjen med en enorm kjærlighet for alle jeg fikk dele dette året med. Vi ble som en stor familie, og jeg sitter igjen med bånd som forhåpentligvis vil vare ut livet. Jeg aldri har vært så glad, over en så lang periode i livet mitt som når jeg gikk på Trøndertun, og jeg savner det hver dag.

Jeg har trøndertun å takke for alle de fantastiske minnene, hobbyfrisør inne på jentedoen, 3B kvelder, trøtte søndagsfrokoster, lange dansetimer, høy musikk fra øvingsrommene, lange netter hvor rommet mitt blir brukt som stue, «indian summer» på tunet, musikk som fyller gangen under vasketimene, nattevakta på døra fordi «klokka er 02:00 og dere snakker alt for høyt» og ikke minst «Fete flammer live fra grønn sone». Uten denne skolen hadde ikke disse opplevelsene, minnene og folkene vært en del av meg i dag.

På trøndertun får du ikke bare prøvd deg som musiker eller danser, men du får bruke det året til å dyrke den interessen, hobbyen og delen av deg som du kanskje ikke har utforsket enda. Jeg fikk prøve meg som prosjektleder og programleder, vi fikk lagd en påskekrim serie, jeg var med på en stor egenskrevet og komponert helaften av Johannes Langeland, og jeg fikk utfolde meg kreativt og sosialt. Det er grunnet alle disse mulighetene jeg skjønte at dette er veien jeg ønsker å gå, og mens jeg gikk på Trøndertun tok jeg valget å studere prosjektledelse, kunst og kreativ næring.

Jeg takker Trøndertun av hele mitt hjerte for alt jeg har fått, alt de har latt meg gi og for fantastiske minner som vil alltid leve videre.

Jeg har også utviklet meg masse innenfor musikken. Jeg har blitt mye mer glad i å opptre, og vise fram det jeg har jobbet så hardt for. Jeg har fortsatt nerver før en forestilling, men de har gått fra å være vond prestasjonsangst til sommerfugler i magen. Nå som jeg ikke lenger har muligheten til å spille konsert hver uke, merker jeg skikkelig på det savnet og hvor heldig jeg faktisk var da jeg gikk der. 

For å konkludere har folkehøgskole vært det beste året i livet mitt sålangt. Jeg har aldri hatt så mange venner og jeg har aldri gjort så mye moro som da jeg gikk på Trøndertun, og det er noe jeg kommer til å huske hele livet mitt. 

Folkehøyskole er nytt, skummelt, spennende, tidvis kjedelig, tidvis magisk – som alle andre aspekter av livet. Det er kanskje ikke den beste promoen, men det er sant. 

Trøndertun var alt dette – og mer – for meg. Og så da, om det ikke var det beste året i mitt liv? Jeg håper da ikke målet er å nå livets høyde når man er i tjueåra. 

For meg var Trøndertun året for personlige småseiere. Mine beste fremførelser på scenen. De mest effektive øvingene (og de minst effektive – men de med mest hysterisk latter). De altfor sene kveldene med altfor mange mennesker presset inn på et altfor lite internatrom. Det reneste jeg har klart å holde rommet mitt, både før Trøndertun og i ettertid. 

Det var året for ubeskrivelig minneverdige opplevelser for første gang.

Første gang jeg så nordlys. Første gang jeg har vært med på å arrangere en festival. Første gang jeg har vært med å starte band. Første gang jeg har sett en brytekamp mellom en kar kledd ut som solen fra Teletubbyene og en annen kledd ut som en bestemor. 

Jeg vet ikke om Trøndertun var det beste året i mitt liv enda – jeg har jo tross alt en hel del igjen. Det jeg vet, er at året mitt der ga meg nye evner, kunnskap og erfaringer som jeg ikke kunne fått noe annet sted. 

Når jeg i fremtiden ser tilbake på livet mitt, vil året på Trøndertun stå som et av de mest definerende – og jeg ville virkelig ikke vært det foruten.