Slik underviser vi

Demokrati, mangfold, fellesskap er selve essensen i folkehøgskole-tradisjonen og dermed innvevd i hele Trøndertun sin tradisjon og pedagogikk. Tradisjonene som fremmer disse verdiene er ofte innbakt i det pedagogiske opplegget for våre fellestimer, men her vil jeg altså fokusere mer på opplegget for rockeklassen.

Demokratisk tenkning gjennomsyrer det meste av opplegget i klassen, siden vi for det meste jobber med prosjekter som munner ut i en eller flere konserter. Vi setter gjerne opp band på kryss og tvers i klassen, slik at alle før eller senere får spille med alle. Disse gruppene blir satt sammen i fellesskap, slik at det oppstår flest mulig forbindelser i klassemiljøet. Vi velger også repertoar, tema, musikalsk epoke - i fellesskap, slik at alle må gi og ta, og slik at alle skal få prøve både nytt og ukjent spillemateriale. Vi bestemmer også, i fellesskap, hvor og når vi vil fremføre prosjektene. Slik har alle medbestemmelsesrett i prosjektene, som er kjernen i alt vi arbeider med.

Klassenes time står også på timeplanen, og her kan hvem som helst ta opp temaer, og rette disse til elevrådsrepresentanten for klassen. Mange av temaene blir tatt videre til elevrådet, mens noen diskuteres i klassen. Det kan være temaer som berører det praktiske ved skolelivet, og det kan være temaer som berører det pedagogiske. Ellers vil jeg nevne at elevsamtalene gjerne blir en del av klassedemokratiet, fordi jeg (som klasselærer) ofte får verdifull informasjon fra enkeltelever som (anonymt) kan tas med i klassediskusjoner. Ikke alle fungerer like godt i plenum, og da kan elevsamtalene være verdifulle. Evalueringer av prosjekter inngår også i klassediskusjoner, og da er det viktig å i fellesskap dra lærdom av erfaringer, siden meningene gjerne kan sprike her.

Kritisk tenking ivaretas gjennom diskusjoner og evalueringer av musikk, eller andre kulturuttrykk vi gjerne vil jobbe med. De fleste elevene vil møte genrer og musikktradisjoner som er nye for dem, og det kan da være verdifullt å diskutere hva som er kvaliteter ved en gitt musikkgenre.

Musikk er også tett bundet til sosiale og historiske strømninger i samfunnet, og vi havner ofte i diskusjoner der vi vurderer hva disse strømningene uttaler om samfunnet. Dette vil øke historieinteressen - og forståelsen for hvordan samfunnet hele tiden utvikler seg. Det er m.a.o. en forbindelse mellom kunstens uttrykk, og samfunnsendringer, og dette er det verdifullt å bli bevisst på.

Slike fenomener er lett å få øye på i rocketradisjonen, fordi denne stilen er en viktig del av det pulserende liv.

Det er alltid viktig å øke gjensidig respekt i kunstnermiljøer, og dette jobber vi med gjennom å utsette hverandre for utfordringer. Det er fornuftig å bevege seg ut av komfortsonen, og slik øke respekt og forståelse for andres musikkpreferanser. Eventuelle nedsettende kommentarer om medelever, eller andres kunstneriske smak, skal motarbeides gjennom konfrontering, eller gjennom felles diskusjoner der toleransen bør utvikles og forståes bedre.

Gjensidig respekt vil også øke gjensidig tillit, og rockeklsssen er slik sett en god arena for å jobbe med gjensidighet. Ellers har vi jevnlige samtaler der vi kommenterer hverandres engasjement, siden «dårlige» holdninger fort smitter over på klassemiljøet. Ethvert prosjekt vil lide - hvis engasjementet svikter, og derfor er det viktig å ta tak, og å hjelpe hverandre inn i prossessen. Det er ikke uvanlig at enkelterlever sakker akterut, og da er det viktig å finne ut av hva problemet er, slik at vi i fellesskap kan hjelpe hverandre på sporet igjen.

I rockeklassen har vi ofte stort sprik i ferdighetsnivå, og utdanningsnivå. Noen er selvlærte, og har kanskje aldri spilt i band, mens andre igjen har vgs. med musikklinje, og dermed en god del samspillerfaring. Dette kan være utfordrende, men her prøver vi å mikse klassen på kryss og tvers, og gjerne snakke om at enhver har like stor rett til å spille, uansett bakgrunn. Gode erfaringer i bandsammenheng gir ofte personlig utvikling gjennom mestringsfølelse, og dette er en grunnverdi i rockeklassen. Både den personlige- og den sosiale utviklingen kan være påfallende i løpet av et skoleår. Mange får styrket selvfølelse gjennom det å kunne mestre fremførelser på en scene, og vi anstrenger oss for å gjennomføre en slik utvikling uten å presse den enkelte for mye, slik at progresjonen skjer på en måte som er naturlig. Deltakelse i folkehøgskolelivet, og det å arbeide i grupper (band) kan utvilsomt føre til bedre selvtillit og mestring for den enkelte, og mange har positive opplevelser - som faktisk kan bli bestemmende for livet etter skolen.

Klassepraksisen er som nevnt et dialektisk spill der vi utvikler oss gjennom utfordringer og motsetninger. Det er med andre ord et spill mellom individualitet og fellesskap - der det ene er avhengig av det andre.

Vårt miljø er utenkelig uten fellesskap på forskjellige nivåer, men også utenkelig uten individualitet. Hver enkelt elev kommer til klassen med en gitt bakgrunn, og med gitte forutsetninger, og enkelteleven vil møte andre individer - og mange forskjellige grupper - som hen er nødt til å forholde seg til. Gjennom opplevelser vil enkelteleven utvikle seg videre, og øke både selvinnsikt og forståelse for den andre.

Et folkehøgskolemiljø kan av til utvikle seg til å bli en boble i samfunnet, men dette kan brytes ved direkte å søke seg ut, og ved f.eks. å gjennomføre konserter i lokalmiljøet eller i vår nærmeste by - som er Trondheim. Vi har også historie for å samarbeide med en nærliggende barnehage, for å unngå isolering. Vi inviterer gjerne lokalbefolkning hit til diverse arrangementer, både for å skape et felles kulturliv, men også for å bli kjent og for å øke gjensidig respekt.

Utenforskap er ikke uvanlig i folkehøgskolemiljøet. Dette speiler samfunnet utenfor, og kan skyldes sosiale utfordringer, psykiske utfordringer, stress eller personlighet. Utenforskap merkes tidlig i vårt miljø, og det å bli påvirket til å delta i prosjekter på forskjellige nivåer kan fort motvirke utenforskap. Vi har ellers et tolerant miljø, der avvik som møter fordommer i samfunnet, raskt aksepteres hos oss. Dette kan av og til gi den personlige tryggheten som skaper fellesskap og personlig utvikling, siden mye utenforskap har med svekket selvtillit å gjøre.

Men det hendet at utenforskap stikker dypere, og da må dette følges opp gjennom samtaler med klasselærer, miljøarbeider, eller personer i administrasjonen.

Det er ikke sjeldent at enkeltelever henvises til samtaler hos fagpersonell utenfor skolen, mens skolemiljøet danner en trygg base eleven kan vende tilbake til. Vi har mange eksempler på at dette opplegget fungerer, men vi er klar over at nye utfordringer vil komme til oss hvert år, og at vi er nødt til å gjøre det vi kan innenfor rammene som er naturlig her på skolen.